Skolens læreplantenkning for elever med utviklingshemming må styrkes!

Gøril Moljord, stipendiat ved Institutt for spesialpedagogikk ved Universitet i Oslo

Ekspertgruppen ser ut til å ta for gitt at det for noen elever vil være behov for såkalt ‘avvik’ fra læreplanen. Dette undres jeg over når ambisjonen i norsk skolepolitikk er likeverd og inkludering, sier Gøril Moljord, stipendiat ved Institutt for spesialpedagogikk ved Universitet i Oslo

Gøril Moljord er doktorgradsstipendiat ved Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo. Hun er utdannet spesialpedagog og har erfaring fra grunnskole hvor hun har jobbet med barn og unge med utviklingshemming, autisme og multifunksjonshemming. I sitt pågående doktorgradsarbeid ser Gøril Moljord blant annet på hvordan en kan styrke læreplantenkning for undervisningen av elever med utviklingshemning, når det gjelder mål for opplæring både i kunnskapsfag som norsk og matematikk og for dagliglivsferdigheter.

Ekspertgruppen for særskilt tilpasset opplæring gir en heller sørgelig beskrivelse av norske skoler og barnehager med hensyn til de gruppene som krever størst tilpasninger. Løsningen til ekspertgruppen er blant annet å legge ned PP-tjenesten og å overføre stillinger fra Statped til skolen. Hva tenker du om disse løsningene og hvordan mener du at skolen burde forbedres med hensyn til de elevene som sliter mest med å lære?

-Ekspertgruppen peker på mange sentrale utfordringer, og mange av dem er godt kjent fra før; kvaliteten på spesialundervisningen er for lav og elever får ikke realisert sitt læringspotensial i et inkluderende felleskap. Dette er ikke akseptabelt. Jeg kan ikke uttale meg konkret om PP- tjenesten og Statped, men ja, det trengs systemendringer. Forbedring av skolens praksis reiser sammensatte spørsmål og det er flere hensyn å ta. Institutt for spesialpedagogikk vil gi sin høringsuttalelse til Ekspertgruppens rapport hvor flere forhold vil bli berørt.

-Når det gjelder elever som har varige og sammensatte behov for tilrettelegging – som for eksempel mange elever med utviklingshemming – er det svakere systemer for kvalitetssikring av opplæringstilbudet disse elevene får. Betegnelsen ‘tur og vaffel-pedagogikk’ er en lite heldig karakteristikk, som jeg ser blir brukt noen ganger. Dette kan skole-Norge ikke være bekjent av.

-For det første er det er åpenbart at denne elevgruppen trenger undervisningspersonale som har kompetanse på læringskarakteristika og læreplanarbeid når det gjelder opplæringens hva (mål, innhold), hvordan (metoder, strategier, læremidler) og hvorfor (begrunnelser). Derfor er det et stort paradoks at de elevene som strever mest med å lære ofte blir undervist av ufaglærte. Assistentbruken må ned, og vi trenger mer spesialpedagogisk kompetanse inn i skolen tettere på eleven. Ekspertgruppen påpeker at elever som har behov og forutsetninger for læring som nødvendiggjør varige og intensive tiltak, skal sikres dette. Men hvordan denne sikringen skal foregå er mer uklart angitt i rapporten.

-For det andre tenker jeg at det trengs forbedring knyttet til god kartlegging av den enkelte elevens interesser, ressurser og støttebehov (både individ-miljø), for å iverksette gode forskningsbaserte tiltak i undervisningen. Kunnskapsbasen her må økes, også når det gjelder verdiutforsking knyttet til hvilke mål vi sikter etter. Forventingene om læring og utvikling må ikke bli for lave; både faglig progresjon og sosial inkludering må evalueres i kvalitetssikringssystemer. Hvorfor skal utviklingen til elever med spesialundervisning bare vurderes én gang i året i følge Opplæringsloven?

-For det tredje kan en individuell opplæringsplan (IOP) potensielt være et godt styringsdokument for å planlegge, gjennomføre og vurdere opplæringen. Av den grunn tenker jeg at en prioritering av IOP-arbeid, både i teori og praksis kan være et konkret tiltak. I doktorgradsprosjektet mitt står blant annet dette i fokus. Det er et samfunnsansvar å ta vare på utsatte grupper. Skolen må ta bedre vare på de elevene som strever mest – derfor er det nå presserende med et løft for å styrke likeverdig og inkluderende opplæring for elever med utviklingshemming.

Vi har etter hvert hatt mye utredning og forskning på spesialundervisningsfeltet. Både Midtlyngutvalget og Rettighetsutvalget kom med omtrent samme tilstandsbeskrivelse av spesialundervisningen. Det har vært mye forskning på feltet. Er det ikke snart på tide å legge forskning og utredning til side og fokusere på iverksettelse av tiltak for å rette opp situasjonen?

-I samarbeid med aktører i utdanningssektoren, er det nettopp forskningsbasert innovasjon vi trenger som grunnlag for å sette i gang gode bærekraftige tiltak. Det er faktorer på flere nivåer som preger utfordringsbilde i norsk spesialundervisning i dag. Derfor trengs tiltak på både policy-, profesjons- og praksisnivå. Som kollegaer ved ISP har pekt på, er det i dag fra styringshold svake retningslinjer for tilpasset opplæring og spesialundervisning, mangelfulle kompetansekrav til personale i spesialundervisning, samt varierende samarbeid og samordning mellom klasselærer og spesiallærer. Alt dette bidrar til å svekke den enkelte elevs læring og inkludering. Her bør konkret spesialpedagogisk forskning og kompetanse gjøre seg gjeldende på alle nivå. Det er uten tvil mange dedikerte spesialpedagoger der ute, men det er mange steder mangelfulle systemer for utvikling av god praksis. Helt sentralt står kompetansekrav for spesialpedagoger og tilbud om videreutdanning i spesialpedagogikk med relevant fordypning til lærere som jobber med barn med særskilte behov. Dette bør gjelde på alle klassetrinn i dag, inkludert videregående skole.

-Ifølge Stortingsmelding 21. (Lærelyst – tidlig innsats og kvalitet i skolen (2016-2017) vurderer departementet å opprette et eget tilbud om videreutdanning i spesialpedagogikk. Nå trengs det politisk vilje til å finansiere et slikt kompetanseløft! Et annet tiltak er å sikre at styringsdokumenter for opplæring og spesialundervisninger gir gode vilkår for likeverdig og inkluderende opplæring for alle elever. Her kan en for eksempel se hen til styringsdokumentene på dette området i Finland og England. Her adresseres elever med funksjonsnedsettelser og behov for særskilt støtte blant annet når det gjelder prinsipper, ansvar, innhold, mål/læringsutbytte, systemer for støtte, overganger og ulike former for vurdering i opplæringen.

Videregående skole, hvor elevene tas inn på ett av 12 utdanningsløp og skal gis yrkesopplæring og kvalifiseres til livet etter videregående skole, er kanskje den delen av utdanningsløpet hvor det er størst avstand mellom elever med utviklingshemming og den øvrige elevgruppen. Hva bør gjøres for å styrke den videregående opplæringen?

– Spørsmålet om hvordan styrke videregående opplæring er også sammensatt. Men igjen, læreplanarbeid, både i teori og praksis, særlig knyttet til IOP, tror jeg er viktig å styrke her. Det er helt sentralt at elever med utviklingshemming får opplæring basert på sine interesser, behov og forutsetninger i et livsløpsperspektiv – og av kvalifisert personale. Her er naturligvis elevens og dennes nærpersoner viktige stemmer. I en delstudie i doktorgradsprosjektet mitt er jeg særlig opptatt av studietilbudet ‘hverdagslivstrening’ og ‘arbeidslivstrening’. Jeg har ikke resultater enda, men rammer, mål og innhold er aktuelt å undersøke her. Jeg ønsker å få tak i læreres perspektiver; de arbeider tett på elevene og kan ha mye å bidra med når det gjelder hvor det eventuelt er forbedringspotensial. 

-Som Wendelborg og kollegers ferske rapport (2017) tar opp, står majoriteten av ungdommer med utviklingshemming etter endt skolegang utenfor arbeidslivet, både ordinært og skjermet. Slik kan vi ikke ha det. Det må arbeides mer med overgangen skole – arbeidsliv, på begge sider. En ting er mangel på tilrettelagte arbeidsplasser og holdningsmessige barrierer for deltakelse. Men et spørsmål er også hva elevene har med seg i bagasjen etter endt skolegang på terskelen til voksen- og yrkesliv? Hvordan fungerer læreplanen her? I tillegg må vi huske at for noen elever er ikke yrkesforberedende opplæring aktuelt. For denne gruppen er det sentrale tilrettelegging for kommunikasjon, deltakelse og utfoldelse i de nære fellesskap, både i og utenfor skolelivet.

Ekspertgruppen foreslår å ta bort elevenes rettigheter til spesialundervisning, bør myndighetene gjøre det?

-Nei. Retten til spesialundervisning bør ikke fjernes. Noen elever har behov for noe mer, eller noe kvalitativt annerledes enn majoritetselevene. Selv om praksisen overfor barn og unge med spesielle opplæringsbehov mange steder er dokumentert mangelfull, er det lite sannsynlig at det å fjerne retten til spesialundervisning for disse elevene er et egnet tiltak for utvikling av spesialpedagogisk praksis. Det handler tvert imot om å utforme og hegne om gode rammer og retningslinjer for spesialpedagogisk praksis for denne gruppen elever. På den måten kan lærere og skoleledere få et rom – et handlingsrom – for lokalt læreplanarbeid og kvalitetsutvikling av spesialpedagogisk praksis og systemer.

Hvordan kan læreplantenkning bidra til å styrke opplæringstilbudet for elever med utviklingshemming? Er læreplantenking mer enn bare å tenke?

-Nei. Men for å få til god praksis må en først ha en god plan. I doktorgradsprosjektet mitt undersøker jeg mål for opplæring for elever med utviklingshemming i forskningslitteratur, norske skolepolitiske dokumenter og i lys av læreres refleksjoner. Her spiller ideologisk tidsånd, verdier, lærings- og kunnskapssyn inn. Jeg er opptatt av at lov, læreplanverk og retningslinjer for opplæring og spesialundervisning skal gi gode rammer og vilkår for skolens praksis med elever med særskilte opplæringsbehov. Skolen har ansvar for å bidra til at eleven utvikler et positivt selvbilde og sette elevene i stand til å utfolde seg, delta og møte hverdagslivets krav og forventninger i sine hjemmemiljø, arbeids-, fritids- og samfunnsfelleskap. Læreplanarbeid, både i teori og praksis for denne elevgruppen – som står i risiko for å falle utenom – blir dermed viktig. Forskningsfeltet kan bidra med ny kunnskap her og i samarbeid med utdanningssektoren kan som nevnt innovasjon finne sted. En ting jeg la merke til var at Ekspertgruppen ser ut til å ta for gitt at det for noen elever vil være behov for såkalt ‘avvik’ fra læreplanen. Dette undres jeg over når ambisjonen i norsk skolepolitikk er likeverd og inkludering. En fornyelse av Læreplanverket foregår i disse dager. Jeg hatt gitt mine innspill til Utdanningsdirektoratet i en åpen høringsrunde. I en skole for alle er det helt sentralt at en felles nasjonal læreplan speiler elevmangfoldet i mål, innhold og metoder, og at kvalitetssikringssystemer gjelder for alle. Det skal bli spennende å se fortsettelsen.

Forbundsleder i Norsk Forbund for Utviklingshemmede.

Én kommentar til «Skolens læreplantenkning for elever med utviklingshemming må styrkes!»

  1. Både rettighetsutvalget, Hagen utvalget og ekspertgruppen foreslår å beholde spesialskolene forutsatt at det blir opprettet en godkjenningsordning så IOP er nok ivaretatt.

Det er stengt for kommentarer.